Denne bloggposten er dedikert til han karen som driver Kiwi i Gøteborggata.

I tre år bodde vi på Rodeløkka i Oslo. Og hver dag måtte vi på butikken for å kjøpe dagligvarer, som vi hadde glemt å kjøpe dagen før.

Vi hadde fire alternativer når vi skulle velge butikk: Kiwi 1, Kiwi 2, Joker og Coop.

Jeg valgte alltid Kiwi 1.

‍

Det var ikke på grunn av prisene, utvalget, bleieavtaler eller gåavstand.

Det var fordi han som drev butikken, som alltid var supertravel med å sette ut nye varer, stoppet opp og sa hei. Hver eneste gang i 3 år.

Han forsøkte ikke å selge noe, og startet aldri en small talk. Han sa hei. Og han viste at han var tilgjengelig hvis jeg trengte hjelp.

‍

Vi ble venner, han og jeg. Følte jeg. Ikke at vi noen gang sa noe mer enn hei. Men vi oppdarbeidet en syltynn, sterk relasjon, som gjorde det utenkelig for meg å velge en annen butikk.

Det ville nærmest vært utroskap, og som kunde med høy integritet, driver jeg ikke med sånn.

‍

Det skal nevnes at han ikke bare sa hei til meg. Han sa det til alle som kom innom hans butikk. Og alle følte seg spesielle og sett, og i litt bedre humør. Og alle kom tilbake igjen dagen etter.

‍

Jeg har ikke regnet på det, men dette må da være lønnsomt? Det er nesten litt rart at det ikke er  flere som gjør det. Sier “hei” altså! Men det er kanskje ikke så lett som det ser ut som. Det å stoppe opp, se noen i øynene og si hei. Og faktisk mene det!

Nei, da er det nok enklere å sette noe på tilbud.

‍

Vi flyttet ifjor, og jeg fikk dessverre ikke sagt hadet. Men jeg tar nok en tur inn dit snart, for litt brød og melk. Og et lite hei til.